Dansk
En spesiell opplevelse på årets Roskildefestival minnet meg på at strategi og lederskap ikke er svaret på alle problemer.
Jeg innrømmer det. Denne spalten er skrevet med blandede følelser. Fordi den verken er basert på vitenskapelige data eller verifiserte fakta, men utelukkende på en personlig opplevelse fra årets Roskildefestival.
Når jeg uansett skriver det, er det fordi erfaringen satte mitt daglige arbeid med strategi og ledelse i perspektiv. Det kommer jeg tilbake til. Først, til selve erfaringen.
I år var jeg frivillig for første gang på Roskildefestivalen. Som teamleder på en matbod var jeg ansvarlig for et team på 15–20 ungdommer fra blant annet Danmark, Italia, Spania og Hellas.
Avtalen var klar: Alle fikk gratis inngang til festivalen fordi de jobbet frivillig på standen. Et kult konsept som jeg tror knytter an til vår danske tradisjon for samarbeid, foreningsliv og fellesskap.
I starten var stemningen topp, selv om oppgavene var mange – og ikke alltid like spennende: Grønnsaker måtte kuttes, dressinger blandes, bord vaskes, søppel fjernes, kjøkkenet ryddes og oppvasken gjøres – slik at neste lag ikke skulle måtte overta et bombekrater. Hele tiden nøt de betalende gjestene friheten, musikken og livet.
Jeg oppdaget imidlertid raskt at det var en forskjell mellom mine frivillige. Mange av de danske ungdommene ville rett og slett ikke gjøre det de hadde meldt seg på. Først ble ting gjort med venstre hånd. Senere ble de ikke gjort i det hele tatt. Og til slutt sa de bare nei da jeg ba dem om det.
Situasjonen var helt motsatt for deres søreuropeiske kolleger. De tok fatt på oppgavene med et smil, følte ansvar for det de etterlot seg – og så av og til vantro på sine danske kolleger, som skamløst hoppet over det laveste gjerdet. Om de i det hele tatt gadd å hoppe.
Etter hvert som min forundring og irritasjon vokste, ble også et indre ekko høyere. Ekkoet av min egen strategi og ledelsesfilosofi:
Det er ikke de ansatte som er sinte på det. Det er ledelsen som ikke har skapt mening i arbeidet. Tydeligere rammeverk og en inkluderende tilnærming ville ha løst problemet. Jeg kunne også høre dyktige ledelseseksperter si at hvis bare ledelsen sluttet å overselge bedriftens verdier (folkevask), ville de ansatte vært mer motiverte.
Det er sikkert helt sant. Og ja – jeg var muligens Roskildes verste lagleder på den matboden.
Men med risiko for å høres gammeldags, privilegiblind og urettferdig ut, har erfaringen også gitt meg den kjetterske tanken om at ikke alle problemer kanskje stammer fra strategisk tvetydighet eller inkompetent lederskap.
Noen ganger er problemet rett og slett en bestemt type ansatt.
– De som stadig prøver å rømme.
– De som ikke har noe imot om det blir «kjedelig».
– De som alltid foretrekker å jobbe hjemmefra fremfor kontormiljøet.
– De som tror at meningsfullhet er noe man får – og ikke noe man må gi.
– De som i bunn og grunn bare er seg selv nærmest.
Kan man forvente den ultimate selvoppofrelsen i en matbod på Roskilde Festival? Nei – selvfølgelig ikke. Jeg har selv hoppet over det laveste gjerdet. Ja – selvfølgelig.
Men denne gangen var det verken strategiens eller ledelsens feil.
Denne spalten ble publisert i Jyllands-Posten Finans og i Jyllands-Posten Erhverv, 24. juli 2023.
Nå kan vi bruke tiden vår på strategiinnhold i stedet for modeller
Allan Pedersen
Eier og administrerende direktør
KJ Klimateknik A/S